Det er utrolig tungt å pakke ned eller kaste ting man tidligere har hatt et forhold til – det fikk jeg erfare i dag. Det er ikke alt jeg har like mye bruk for nå som jeg en gang hadde, og når man holder på å flytte må man bestemme seg om man virkelig vil beholde det.
Etter noen runder med meg selv, nølte jeg ikke med å kaste. Jeg rev opp bildet av eks-kjæresten i bittesmå biter, og kastet det langt ned i søppelsekken. Det føltes utrolig godt! Etter at det ble slutt i fjor, så har jeg ikke pakket bort tingene som jeg hadde fått fra han, eller de som minnet meg om ham. Jeg kastet til og med den søte bamsen som uttrykte “i love you”. Nå føler jeg at jeg har rensket meg selv, og er skikkelig klar til å ta i mot noe nytt. For å være helt ærlig, så hadde jeg noe fra den andre eksen også. Etter nesten to år i skuffa, er det vel på tide å kvitte seg med det?
Jubelen er stor når katta vår, Sivert, kommer i gårdsplassen! Etter at vi flytta så har han bare hvert hjemme omtrent hver 14. dag – og da mener jeg ikke at han kommer løpende inn døra og hopper opp i sofaen for å sove noen timer. Vi må nemlig tvinge han inn, altså bære han inn. Da er han så forstyrret at han bare spiser, så vil han ut igjen. Han klarer aldri å slå seg til ro – akkurat som at det er gjenferd inne i huset som han er redd for… Noen som har opplevd noe av det samme?
I dag kom han altså hjem, og inn på egen hånd! Heldigvis fikk jeg knipset noen bilder av han også!
Noe av det beste med nytt år er at alle butikker er fullspekket av varer nedsatt med 70 – og 50% avslag! Jeg gjorde mange kupp i dag når jeg var i byen – blant annet billige hettegensere til kun kr 30, og en bikerjakke i en eller annen skinnimitasjon som var nedsatt til 50 kr, der den gamle prisen var 499! Den kjøpte jeg egentlig bare for at den var billig, ettersom jeg ikke likte stoffet så godt. Det var veldig blankt og litt plastikkaktig, så den blir nok mest brukt til fest!
Ellers i dag så har jeg brukt opp alle pengene mine… Neste lønning kommer ikke før om 11 dager, og fremover har jeg kun ukepenger å leve på! Noen som vil støtte meg ved å donere en liten slant?
Perfeksjonisme på flickr!
Vi er utrolig heldige som bor i Norden! Det er så fantastisk å se på – spesielt at det forflytter seg så fort… Har aldri tatt noen vellykkede bilder utendørs av himmelen på nattestid, men disse ble jeg litt fornøyd med, til tross for lite erfaring. Tror jeg har for dårlig utstyr til å klare å ta perfekte bilder – eller at det finnes skjulte egenskaper på kameraet! Who knows…
Kvaliteten ble også litt dårlig etter at jeg redigerte dypeten i fargen på bildene, men det får bare være. Ser i alle fall at det er nordlyset!
På de knappe 20 minuttene det tar med bussen for å komme til skolen, så er det utrolig mye rik natur å se på. Om morgenen er det jo mørkt, men på tur hjem er det like før sola forsvinner bak de hvitbelagte fjelltoppene. På vei hjemover i dag, var det bare to personer på bussen, så blikket falt automatisk ut vinduet. Når jeg så alle dyresporene på jordene, bestemte jeg meg for å gå meg en tur med kameraet – desverre tok det litt lang tid før jeg fikk somlet meg ut døra, så bildene ble helt svarte med blitz. Tok noen uten, men på grunn av at stativet ble satt igjen hjemme, ble de ikke så bra. Skal prøve på nytt på onsdag, for da slutter jeg klokken 12 på skolen!
I stedet for dere nøye dere med tulipanene til mamma!
I kveld har jeg faktisk gjort lekser! Vi har sett litt av Brick Lane i engelsktima på skolen, filmen om jenta som blir sendt bort fra Bangladesh for å gifte seg med en feit, gammel gris. Derfor har jeg jobbet med et par spørsmål knyttet til både filmen, boka og en anmeldelse. For hver tekst vi leser i engelsken (vi leser bare tekster), så må vi analysere teksten, vende om på det, og grave dypere enn dypest. Begynner å bli litt lei av det nå – men når det er noe jeg liker, så går det bra!
Selv om dette ikke er en film jeg ville ha valgt hvis jeg skulle ha sett noe, så er den veldig sterk og meningsfylt. Vi skal se ferdig resten i morgen – og jeg gleder meg til å se hvordan det går med henne, og ønsket om å komme hjem til familien sin etter atten lange år.
Lysten til å gi bort kjærlighet og omsorg har blitt større i det siste. Gi glede til en skapning som bare er min. Knytte sterke livsvarige bånd. Et vakkert fellesskap. Livet får en helt ny mening med alle de små øyeblikkene i hverdagen. Jeg vil ha min egen hund!
Dette fant jeg ut av i går kveld da jeg gikk meg en liten tur langs veien ned til havna, og møtte på gammeltante. Hun har nemlig anskaffet seg ei nydelig lita jente som heter Pia (Bichon Frisè)! Omtrent annenhver dag laster hun opp bilder på Facebook av at hun har sydd et nytt plagg til henne, badet henne eller fønet henne. Ettersom jeg har så alt for god tid på fritiden, ville det ha vært helt perfekt for meg med en liiten hund! En liten kosehund som kan sove i fanget mitt.
Men – det finnes mange men. Jeg skal vente til jeg blir atten. Det er da jeg blir voksen og mye mer selvstendig. I alle fall liker jeg å tro det (haha)! Vi har også en annen hund, en svær familiehund av rasen Leonberger. For min del er han litt for stor, men uansett er han øyenstenen hjemme hos oss. Hundene er heller ikke gratis, i alle fall ikke når drømmen er en Chihuahua! Jeg må spare. Det blir vel den største utfordringen. Jeg suger til å spare…
Helt til slutt – det er lov å drømme!
Jeg tredde på meg den tykkeste jakken jeg fant. Jeg visste jo hvor jeg skulle – og det ville nok ikke bli en varm tilværelse. Veien var øde. Det eneste som ga liv til bygda var gate- og julelysene i vinduene til naboene. Noen hadde gått samme veien før meg. Sporene var ferske. Det eneste jeg tenkte på var at jeg gikk i samme retning som noen hadde gått før meg – som om det var veien til lykke. Jeg visste bare ikke hvem det var som ville unne meg en slik følelse.
Da jeg endelig kom fram følte jeg meg usynlig. Jeg var helt på enden nå. Oversikten jeg fikk over bygda var fantastisk – det var jeg som var den store og sterke. Og det var det jeg ville! Vise dem at jeg ikke lenger er et stakkars barn, at meningene mine er like sterke som deres og at jeg er selvstendig nok til å ta avgjørelser og stå for det jeg gjør.
Tåka lå tett utover fjorden, og den mørkeblå sjøen slo mot bergene som om det var pisk mot hud. Jeg stod med ryggen til. Jeg hadde jo lagt det mørke bak meg nå – klar til å ta fatt på en ny vending i livet. Deler av sjøen hadde blitt til is, og i blandt kunne jeg høre lyden av at de små sprekkene i den tynne isen utvidet seg. Temperaturen måtte være langt over på minussiden, for jeg kjente kulden presse seg gjennom skosålen min. Jeg kjente nesten ikke følelsen i tærne.
Uansett var det godt å stå der. Jeg hadde lengtet etter det lenge – det å puste uten at noen hørte meg. Rom til å tenke og finne ut hva jeg måtte gjøre. Jeg følte meg alt for liten til å bære på alle de følelsene og frustrasjonene som bygget seg opp inne i meg.
Jeg klarte ikke å stå lenger. Føttene hadde blitt så stive. Jeg satte meg ned på snøen og lukket øynene i noen minutter. Tårene som rant frøs omtrent til is, i alle fall kjentes de utrolig store og tunge. Men det skulle ikke mer til før jeg hadde funnet svaret. Den fornuftige løsningen som skulle få alle sammen glade og fornøyde. Jeg følte meg faktisk litt smart der jeg satt – hvorfor hadde jeg ikke gjort dette før?
Veien hjemover ble mye lettere å gå. Jeg følte meg ti kilo sterkere. Endelig var jeg godt nok rustet til å fortelle dem det – troen på meg selv vokste like raskt som smilet i munnviken. Nå skulle jeg vise verden at det finnes en vei for alle sammen, man må bare tørre å ta det første steget.
